Her er Espen Enghs dommerrapport etter bedømmingen av skotske hjortehunder på Open Show i Drammen hundepark i september!

Dommerrapport fra Hjortehundspesialen, september 2023

Skotske Hjortehunder er en av mine absolutte favorittraser. Både funksjonelt, rent estetisk og ikke minst temperamentmessig er dette en rase som appellerer sterkt til meg. Det er alltid et privilegium å dømme rasen, og jeg har vært så heldig å få muligheten til å dømme ganske store samlinger med Hjortehunder gjennom mange år. Dette var andre gang jeg hadde gleden av å dømme den norske spesialen, og dagen ga anledning til å ta fram gode minner fra Øvre Vang Gård og ikke minst Ch. Coronilla Troon som ble BIS den gangen. I mellomtiden har jeg hatt fornøyelsen å dømme den britiske Scottish Deerhound Club show, to ganger Deerhound Club of America og den svenske Hjortehund-spesialen, alle meget minneverdige dommeroppdrag.

Jeg anser at vi har altfor mange utstillinger, og at hverken denne eller andre raser er tjent med at konkurransen blir spredt så veldig tynt utover. Men på spesialen i Drammen var det 28 hjortehunder anmeldt, et respektabelt antall, og sikkert den eneste gangen i året det er mulig å se et representativt antall hunder på en gang. En slik samling gir en helt annen mening både for oppdretterne, eiere, dommere og andre som har behov for å gjøre opp en status over rasen. Den årlige spesialen er derfor en veldig viktig mønstring, og jeg vil oppfordre raseutvalget til å fortsette med denne tradisjonen.

Et såpass betydelig antall hunder gir også mulighet til å oppsummere og til en viss grad generalisere. Ettersom jeg skrev individuelle kritikker på alle hundene, vil jeg i denne rapporten forsøke å oppsummere noen generelle betraktninger om de hundene jeg hadde til bedømmelse og litt om utviklingstrekk jeg mener å observere.

Først og viktigst; det står allment godt til med rasen: de aller fleste hundene oppviste fra meget god til utmerket rasetype, og generell konstruksjon er bedre enn noen gang. Tidligere var både frontene (trange, smale, utvridde framben) og bakbein (kuhaser, trange, smale) et stort problem på rasen, både i stående og i bevegelser. Joda, det finnes fortsatt potensiale for ytterligere forbedring, men nå i bare liten grad i stående.

Kombinasjon av kraft med eleganse – og ikke bare det ene eller det andre – var på plass hos de fleste av dagens hunder. Beinstammen var i de aller fleste tilfeller korrekt. Så godt som ingen hunder var for grove, og så godt som ingen var for spinkle. Bra!

Proposjonene var også i nesten alle tilfeller «innafor». Høystilte, stanklete Hjortehunder har heldigvis gått av moten. Det var også bare noen ytterst få med for korte bein, noe som tidligere kunne være et problem og som går til avdrag på myndetypen. I allmenhet svarte det store flertall til kravet om «a rough-coated greyhound of larger size and bone» og dermed en høyreist og langstrakt mynde med kvalitet. Linjespillet varierte en god del, men de fleste var «innafor» også når det gjaldt kravet til behagelige, strømlinjeformede kurver i over- og underlinje. Det var likevel mange «grader i grøten» når det gjelder hundenes silhuett, og dette var ofte utslagsgivende for plasseringene.

Hoder og uttrykk var i allmenhet fra bra til utmerket, selv om det kanskje ikke er like mange som har riktig utmerkede uttrykk som tidligere. En hjortehunds distinkte uttrykk er noe av det aller vakreste rasen har å by på. En tydelig nakkebue er en svært viktig egenskap hos en hjortehund, og dette bidrar i høy grad til rasens linjespill, liksom «drooping quarters» som skiller rasen ganske markant fra sine nærmeste slektninger og bidrar derfor til et distinkt rasepreg. Begge deler var tilstede hos de beste hundene, og igjen var det dette egenskaper som var utslagsgivende.

Pelsene var overlag av meget god struktur, og eiere/handlere hadde ikke falt for fristelsen til å overfrisere sine hunder, som man kan se i noen land. Samtlige hunder var rene, gredde og flidde, hvilke heller ikke er en selvfølge i enkelte andre land. Når det gjelder pelsstell og presentasjon har vi en god tradisjon her i landet.

Bevegelsene varierte en hel del, og det var bare et mindretall av hundene som virkelig imponerte i bevegelser fra alle hold hos et og samme individ. De aller fleste hold balansen og den silhuetten de hadde i stående også i bevegelser, og sidebevegelsene var overlag fra bra til riktig bra. Sett bakfra var de fleste innenfor det akseptable, men flere av de for øvrig beste hundene kunne med fordel være mer stabile i sine frambeinsbevegelser. Dette er noe jeg vil anbefale at oppdretterne fokuserer mer på.

Arrangementet var prikkfritt og stemningen god. Alt i alt en interessant og meningsfylt dag i selskap med vakre hunder og deres hyggelige eiere.

Espen Engh