Vi presenterer Kirsten Agnethe Walhovd som har hatt rasen siden 1987.

 

 

 

 

 

 

Hvordan ble du kjent med skotsk hjortehund som rase?

Jeg har alltid vært glad i dyr, og i særdeleshet hunder. Fra tidlige barneår gikk jeg stadig med større og mindre sår etter hundebitt da temperamentet på hunder den gangen kunne være litt skarpere enn vi opplever nå til dags, og jeg kunne aldri la være å gå bort til en hund når anledningen bød seg. Jeg tok imidlertid aldri skrekk og drømmen var egen hund, en svart mellompuddel som skulle ha turkisblått halsbånd med ditto hjerte på. Jeg samlet på postkort med hunder som motiv og det var flest med bilde av pudler. Mine foreldre var strenge på at jeg måtte bli elleve år før jeg kunne få hund. Jeg måtte være så stor at jeg kunne ta vare på og stelle den selv.

Imidlertid ble det ikke puddel, men australsk terrier til elleve årsdagen. Det var fordi en pike på skolen hadde en slik, og den var så søt den også. Det var en hanhund som fikk navnet Henki, og jeg hadde debut med han på hundeutstilling i Njårdhallen hvor han fikk cert og ble BIR, det var to påmeldt i rasen.

Jeg meldte meg inn i Norsk Kennel Klubb, og klippet stadig ut alt jeg kom over om hunder i blader og aviser. Dette visste en gammel dame som jeg ofte var på besøk hos, og en dag hadde hun klippet ut fra Ukens Nytt (som var Aftenpostens utgave for oss på landet og kom ut en gang i uken) en reportasje med tittel « Sjeldne, kostbare hunder i Vestby», og der var det bilde av en dame med en rar, tynn, raggete hund som stod på to med labbene på skuldrene hennes. Jeg ble helt betatt av denne hunden for en slik hadde jeg aldri sett, verken på postkort eller noe annet sted. Det var Ingebjørg Stenhaugen (den gang Seierstad) med hjortehunden Mountebanks Nicola.

Jeg tok med meg utklippet og kikket i «Hundene i farger» den eneste hundeboken jeg hadde og fant rasen og leste om den. Det var ikke så mye som stod om rasen der, og en dag etter skolen var slutt tok jeg bussen til Hønefoss og gikk på det store biblioteket for å finne ut om det fantes noen andre bøker hvor jeg kunne lese mer om denne rasen. Der fant jeg «Hunder på topp», en stor flott bok med fargebilder og beskrivelser av mange raser. Der fant jeg rasen med bilde av en skotsk hjortehund foran et gammelt grått stenslott. Det som stod om rasen gjorde meg så betatt at jeg på stedet bestemte at en slik hund ville jeg ha i fremtiden. Jeg husker ikke ordrett hva som stod, men at det var; en mild, følsom og rolig hunderase som kunne gå løs og ikke løp fra eieren. Den var kjærlig mot mennesker og kunne leve i fred og fordragelighet med andre dyr. Det var jo akkurat de forventningene jeg egentlig hadde til en hund, men terrieren passet ikke helt inn i en slik beskrivelse. Ikke lenge etter jeg hadde lest reportasjen i fra Ukens Nytt, kunne jeg lese om den samme damen i Hundesport for Mountebanks Nicola hadde blitt mestvinnende hund av alle raser på utstilling det året, Bamsevinner.

Å -, som jeg ønsket meg en slik hund, og jeg begynte å mase på mine foreldre. Dette var rundt 1970. Vi Menn hadde en rasepresentasjon av skotsk hjortehund med bilde av Geltsdale Zenit of Sparrow Hall eid av Nenne Runsten, oppdretter av skotsk hjortehund og som bodde i Norge på den tiden. Største ønske var å få sett en slik hund i virkeligheten, ikke bare på bilde. Heldigvis fikk jeg overtalt mor og far til å bli med på NKK utstilling på Bjerke. Der lyktes jeg med å se hjortehundene gå forbi, og det var det. Men jeg ble ikke mindre imponert. Mine foreldre var steile på det at det holdt med en hund. I årene som fulgte ble det mer og mer mas og gråt om en slik hund, men hjortehund var så vanskelig å få tak i at det kom ikke på tale. Jeg tror ikke de syntes den var noe pen heller. Etter å ha vært med meg på NKK utstilling på Hamar i 1973 spurte de om jeg ikke heller ville ha en afghansk mynde for den syntes de var så fin. Det var et tilbud jeg ikke kunne si nei til.  Påsken året etter hentet vi Rawi Azmir Käkele på Eidsvoll. Gylden med sort maske. En fantastisk hund, men ingen i familien hadde nok sett for seg alt arbeidet med pelsen. Jeg meldte meg inn i Myndeklubben og fulgte nøye med på min nye rase, men også hjortehunden. Det stod som regel en side eller to om den rasen også. Jeg viste Rawi to ganger som unghund og en som voksen. Jeg hadde Rawi i 11 år og da han døde så var jeg midt i min utdannelse, og jeg valgte å være uten hund noen år, men ett var sikkert; når jeg bare ble ferdig med utdannelsen skulle jeg skaffe meg en skotsk hjortehund.

Jeg trodde det var skjebnen som stod meg bi da jeg i Mynden leste at Nenne Runsten hadde flyttet til Jevnaker som er en liten mil fra der jeg bor. Av og til så jeg en Nissan Prairie i Hønefoss med logo «Kennel Airescot». En dag «spionerte» jeg på bilen. Jeg hadde sett bilde av Nenne Runsten, så jeg visste jeg kunne kjenne henne igjen. Da hun kom ut av en forretning passet jeg henne opp og fortalte at jeg var interessert i hjortehund. Hun fortalte at hun hadde et kull på fire valper som var leveringsklare, de var solgt, men jeg kunne komme og se, og det gjorde jeg. Hun fortalte at hun hadde planer om å gjøre samme kombinasjon året etter, så da kunne jeg få en valp. På NKK sin utstilling på Sjølyst samme året traff jeg Liv Vogt Johansen. Hun hadde vunnet BIR med Coronilla Troon. Hun fortalte at hun skulle parre Coronilla og at valpene skulle bli født på vårparten. Nå ble jeg helt sikker på at drømmen skulle gå i oppfyllelse, og at når skolen sluttet i juni ville jeg hente min første hjortehund. Liv sa jeg skulle ringe i mars/ april. Det gjorde jeg og da hadde hun nettopp tatt ultralyd. Det var fem valper og det var kort tid til de skulle fødes. Da gikk tiden plutselig langsomt. Og da datoen da valpene skulle fødes var passert, ringte jeg. En skuffet Liv fortalte at valpene hadde blitt reabsorbert og at det ikke ble noen. Heldigvis hadde jo Nenne Runsten sagt at hun skulle ha et kull, så da ringte jeg dit. Men hun hadde ombestemt seg og det ble ikke noe kull. Å så skuffet jeg var, nå som jeg endelig trodde jeg skulle få en skotsk hjortehund. – En dag i mai ringer telefonen og det er Nenne Runsten som ringer for å fortelle de har tre hjortehunder som er like gamle og som de syntes er litt ville sammen, hun spør om jeg vil ha en av dem. Gjett om! Ved første anledning reiser jeg til Øvre Vang og får hilse på Elite, Portia og Shylock. Siden de andre hundene jeg hadde hatt var hannhunder, ønsket jeg meg Shylock. De skulle tenke på det, men da hun kontaktet meg igjen hadde de bestemt at jeg kunne få del eie Shenval Elite of Airescot. Det ble den største dagen i mitt liv da jeg kunne hente Elite i juni 1987. Etter som jeg ble kjent med Elite viste det seg at alt jeg hadde lest i boken på biblioteket stemte. Her starter mitt liv med denne fantastiske rasen.

Var det en spesiell grunn til at du valgte nettopp denne rasen?

Som jeg skrev innledningsvis var og er det egenskapene som karakteriserer rasen. Mild, vennlig og rolig. Kjærlig mot mennesker og ikke minst barn. Det er en følsom rase, er du lei deg så kommer den gjerne stillferdig frem for å trøste og er du munter og glad deler den det med deg ved å gjøre morsomme ting og med hopp og sprett.  Det står skrevet at den kan legge nesen i hånden din når du går på tur med den, og det har jeg opplevd at flere av mine hunder har gjort. Hjortehunden er en rase som du kan leve i fred og fordragelighet med, både sammen med andre dyr og hunder av andre raser. Selv har jeg en liten dvergdachs, og den er en del av flokken.  De respekterer han for den han er.

Jaktegenskapene ligger imidlertid der og den setter gjerne etter vilt om den får anledning. Jeg opplever at de med hverandre praktiserer sine jaktinstinkter ved lek, som å bite i hasene og ved øret for å få den andre i bakken. De tar også raske beslutninger for å nå den andre raskets mulig.  Jaktegenskapene på de forskjellige hjortehundene jeg har hatt, har variert ifra å være så sterke at jeg har måttet være på vakt, til nesten fraværende på andre. En av mine første hjortehunder var en sann jeger, hun jaget alt fra harer til jakthunder. En gang drepte hun en skabbet rev ved å holde den i strupen til den ikke pustet mer. En kryptorchid hannhund jeg hadde var stikk motsatt. Han reddet en gang en liten mus fra de andre ved å ta den i munnen og løpe av sted, for så å slippe den ut igjen. Da jeg kom til levde musa, men den var blitt veldig våt etter å ha vært i munnen på denne store hunden. Ved flere anledninger har det vært slåsskamper med grevlinger og en gang klarte de hoppe på en elgkalv som hadde snublet. Heldigvis klarte den å reise seg og løp uskadd avsted. Den siste opplevelsen jeg hadde med de hjortehundene jeg har nå var at vi skogen kom over et nyfødt kull med hareunger. Hareungene ble redde og begynte å krype av sted, hvorpå hundene formelig løftet på benene for ikke å hindre demDet er viktig å huske at en hjortehund var avlet fram for jakt og dens oppgave var å jage og nedlegge bytte, men ikke drepe. Det er særlig i flokk at disse egenskapene kan komme frem.

 

 

Jeg trives godt i skog og mark og rasen egner seg godt som følgesvenn. Om det regner eller blåser så blir de ikke affisert av det.

Jeg blir lett forelsket i andre hunderaser jeg kommer i kontakt med, og får lyst til å bli bedre kjent, men den store kjærligheten som varer lengst er den skotske hjortehunden.

Hvor viktig er det at de opprinnelige egenskapene bevares?

Jeg synes det er viktig å bevare de opprinnelige egenskapene, fordi det er de som gjør rasen til den rasen den er. Jeg vil karakterisere rasen som en enkel hund å ha, til tross for størrelsen. I ro er hjortehunden ekstremt rolig, nesten sedat, den ber ikke om mye. Den er enkel å ha med overalt. De er aldri mistenksomme eller redde. Mine har vært med på kontoret og ligget hele arbeidsdager uten å være til forstyrrelse for noen, og har tatt vennlig i mot alle som har tatt kontakt. Jeg har hatt med andres hjortehunder på utstillinger hvor vi har vært borte i flere dager. Aldri uro eller piping. Bare hjortehunden føler den får kjærlighet og omsorg, blir den med hvem som helst.

Jeg synes selv jaktinstinktene er fascinerende. Bare man er oppmerksom på at de finnes er det ikke noe problem. Jeg tror jaktegenskapene er nødvendige for at rasen skal beholde den robustheten som den har. Det er sannsynlig at jaktegenskapene vil bli mindre fremtredende i fremtiden, da rasen ikke lengre blir brukt til jakt.

I Norge har vi få oppdrettere av rasen. Jeg opplever at de hver for seg og sammen arbeider for å ta vare på rasens opprinnelige egenskaper. De importerer valper og/eller sperma for å tilføre nytt avlsmateriale for å styrke og forbedre sitt eget, men de utveksler også avlsmateriale seg imellom. Vi har ingen oppdrettere som ukritisk produserer valper i stor skala, noe som fort kan bli en trussel for en rase.

Det som gjør meg litt betenkt, er at det dukker opp flere skotske hjortehunder med kort og mørk pels på kroppen og nesten helt glatt pels på hode, snute og ben. Ikke i Norge, men i andre land. Både den engelske og den amerikanske standarden er klar på dette punktet. Head and Skull: «…Skull coated with moderately long hair, softer than the rest of coat. …Good moustache of rather silky hair and some beard». Coat: “Shaggy, but not overcoated. … The correct coat is thick, closelying, ragged; harsh or crisp to the touch. Hair on body, neck and qarters hars and wiry about 7 to 10 cm long; that on the head, breast and belly much softer. A slightly fringe on inside of fore and hind legs”

Mitt ønske er at oppdrettere er oppmerksomme på dette og styrer unna å bruke hjortehunder med kort pels I avlen.

Har du noen gang hatt eget oppdrett?

Jeg har aldri hatt eget oppdrett. Jeg har i grunnen aldri hatt lyst til det, mest på grunn av at jeg tror jeg ville funnet det vanskelig å skille meg fra valpene.

Imidlertid har jeg hatt gleden av å være med å ta imot valper. Først hos Nenne Runsten, kennel Airescot, to kull og så seks kull hos Liv Vogt Johansen, kennel Troon. Det er hver gang en like stor opplevelse å se nye liv komme til verden. I tillegg har jeg også fått følge disse kullene frem til levering. Fotografert dem, lekt og kost med dem og vært med å «plukke ut de beste», noe som er utfordrende og ikke alltid enkelt.  Jeg har også hatt gleden av å se og være med å vurdere mange valpekull hos andre oppdrettere med lang erfaring som Brit Sørum, kennel Magic Hunter’s, Bodil Anderson, kennel Manticons og Terje Holm Nilsen, kennel Baylind. Alt dette har gitt meg stor lærdom, glede og gode opplevelser som jeg er dypt takknemlig for.

 

 

 

 

 

 

 

Hvor mange avkom er hannhundene dine far til?

Jeg har til sammen siden 1987 hatt åtte hannhunder. Av disse har fire blitt far. Ch Airescot Absalon (var sameid med Nenne Runsten og Petter Fodstad) 3+2 (Sverige), 0+2 som ble født etter inseminering med frossen sperm fire år etter han var død. Manticorns Clarence (sameid med Nenne Runsten) 3+1. Ch Airescot Aspect of Love (sameid med Nenne Runsten) 5+2, Ch Pawky Pact Parker of Dirty Mind 6+2 (Sverige), 0+2(Finland). Til sammen 28 valper. Det er morsomt å se at hunder fra disse kullene, med unntak av ett har gått videre i avl. Jeg er utrolig stolt og glad hver gang jeg blir bestemor og oldemor J.

Spesielle råd til folk som vurderer å skaffe seg en så stor rase som hjortehund?

Jeg tør vel å si at hjortehund ikke er hunderase for de mange.  Slik jeg opplever det appellerer heller ikke egenskapene; fysisk, psykisk og utseende, til de fleste. Jeg har sittet som kontaktperson for rasen i Myndeklubben i mange år og dermed fått forespørsler fra mange forskjellige mennesker angående rasen.  Noen har falt fra med en gang, noen få har forsøkt og ikke vært fornøyd, mens de fleste har etter å ha skaffet seg den første, fortsatt med rasen og har ofte skaffet seg flere.

Det som jeg mener man skal være oppmerksom på når man vurdere å skaffe hjortehund, er at den som valp og unghund ofte er ”mye lange ben og hale og fart og ugagn”, og at man da må passe på så de ikke skader seg. Dette vil ikke alltid gjelde alle, men mange. Som voksen ber den ikke om mye. Skal man bare ha en må man selv ta initiativet til mosjon og oppmerksomhet, ellers så ligger den bare der. Har man flere og i ulik alder finner de glede i hverandre.  Det er skrevet at en hjortehund kan dø av ensomhet og kjedsomhet hvis ingen tar seg av den. Mosjon er grunnleggende for et langt, sunt og lykkelig liv, noe som må være en selvfølge for enhver hund. Jeg synes det er viktig å ha den med seg og omkring seg mest mulig, det er da den er lykkelig.

Videre skal man være klar over at det er en jakthund. De er en mynde som jager med synet og som fort vil fatte interesse for ting som rører seg, og springe etter. Dette kan også gjøre den utsatt i trafikken. Jager de, enser de ikke noe annet.

Jeg opplever at mange som har lyst til å bli kjent med rasen, selv tar kontakt med oppdrettere eller hjortehundeiere og spør om de kan få komme og hilse på, og oppleve rasen i hjemmemiljø. Mange bruker også utstillingene til å få kontakt med oppdrettere og treffe rasen. Jeg har selv hatt folk på besøk og som har endt opp som hjortehundeiere.

Hvor mange utstillingschampioner har du hatt?

Jeg har til sammen hatt tolv hjortehunder og av disse er ni blitt champions. Seks er blitt internasjonale champions.

N S Uch Shenval Elite of Airescot oppdrettet av Pat Aird, Skottland. Int Nord Uch Airescot Portia, Int Nord Uch NV-95 Airescot Absalon, Int Nord Uch NV-00/01/02 Airescot Aspects of Love (Charles) alle oppdrettet av Nenne Runsten. N S Uch Carduus Gilda oppdrettet av Ragnhild Oppegaard. Int Nord NL Uch NV-99 Xeleste Xhawdo of Dirty Mind oppdrettet av Koert Hesseling, Nederland. Int Nord Uch NV-04 Magic Hunter’s Nick Rowan oppdrettet av Brit Sørum. Alle disse syv championene eide jeg sammen med Nenne Runsten. Rowan også med Liv Vogt Johansen. Int Nord FIN Uch NV-03/05 Baylind Gambler oppdrettet og eid av Terje Holm-Nilsen. N S Uch SV-08 Pawky Pact Parker of Dirty Mind oppdretter Koert Hesseling, Nederland.

Den gangen jeg fikk min første hjortehund var det ikke i tankene at jeg skulle stille ut. Jeg skulle ha den til selskap og glede i hverdagen. Shenval Elite of Airescot som var min første hjortehund var en engelsk import som jeg eide sammen med Nenne Runsten. Hun ville gjerne at jeg skulle vise henne på utstilling, og første gangen var NKK Sjølyst 1987. Hun fikk en rød sløyfe og ikke noe mer. Vi forsøkte igjen, men det gikk ikke bedre. Ikke kunne jeg vise og ikke syntes jeg det var så morsomt.  Våren 1989 fikk jeg min andre hjortehund, Airescot Portia som både var internasjonal og nordisk champion. Jeg ønsket meg selskap til Elite og fikk et generøst tilbud fra Nenne Runsten og Petter Fodstad om å ha denne flotte tispen. Hun hadde allerede vunnet mye på utstilling og de ønsket at hun skulle vises. Hjortehundutvalget arrangerte dette året sitt første Open Show og både Portia og Elite ble påmeldt. Nenne viste Portia og hun ble av alle ting Best in Show.

Elite viste jeg og hun fikk også god plassering. Dommeren, som var Bjørg Foss og som var utrolig blid og hyggelig ga meg selvtillit, og resten av det året, og året etter stilte jeg på de utstillingene Bjørg dømte. Etter Open Showet ble alle som hadde lyst invitert til grillfest hos Brit Sørum i Sørkedalsveien. Der ble det hyggelig selskap, jeg ble kjent med mange nye mennesker med samme interesse. Det var tatt video på utstillingen. Denne ble vist, og hver og en som viste hund ble vurdert. Som ny fikk jeg mange gode råd om hvordan jeg skulle gjøre dette bedre.  Det å få en så fin hund som Portia, bli kjent med så mange hyggelige mennesker gjorde at utstilling mer og mer ble en positiv opplevelse. Året etter var jeg med på Myndeklubbens Landsstevne i Gloppen, Der ble det holdt utstillingstrening hver dag og utstilling. Portia ble BIS 3 og jeg viste henne selv, da var det i gang.

Siden har det bare fortsatt og fortsatt. Jeg har vært heldig og blitt kjent med mange fantastisk hyggelige mennesker som deler samme interesse. Vi har reist sammen innenlands og utenlands både med hunder og uten hunder på utstillinger. Jeg synes jeg har vært utrolig heldig som har fått overta flotte voksne hunder og fine valper fra oppdretterne. Disse hundene har plassert seg i grupper og BIS konkurranser, og innimellom også vunnet til stor glede for meg. Det er morsomt at hjortehunder kan delta i grupper og best in show konkurranser slik at den kan bli gjenkjent som en kvalitetsrase også eksteriørmessig.

Har du drevet lure-coursing med hundene?

Jeg har ikke funnet interesse i lure-coursing. Det er utstillingsringen som fenger når det gjelder å konkurrere. Hundene mine får «course» fritt hjemme og på fjellet, men uten definert mål å løpe etter.

 

Hvilken hjortehund er din favoritt gjennom tidene?

Dette er et vanskelig spørsmål, for jeg har fått sett og opplevet så mange vakre hjortehunder, inklusive egne. Jeg er nødt til å nevne flere. Litt myrsnipe kanskje, men Ch Airescot Absalon som jeg fikk ha og stille fra han var to år er en av favorittene. Han er den eneste hjortehunden jeg har vist som har vunnet Best in Show på en utstilling for alle raser, samt BIS på Hjortehundutvalgets Open Show. Før jeg fikk han, vant han BIS på Hjorthundspecialen i Sverige, siden ble han BIS 2, tre år og BIS 3 et år på samme utstilling i årene som fulgte. Absalons bror Ch Airescot Martin Beyer var også en fantastisk vakker hannhund.

Vakre tisper er det mange av, men den som jeg først og fremst vil trekke frem er Ch Manticorns Christa. Hun var for meg den perfekte hjortehund i alle deler, eksteriør og bevegelsesmessig. Ch Jaraluv Karaoke er en annen flott kvalitetstispe som i tillegg har vært meget betydningsfull i avlen og som har videreført kvaliteten i mange flotte og lovende avkom. Skotske Ch Rosslyn Carric, cert-rekordholder i Storbritannia i mange år er også en vakker tispe. Litt myrsnipe igjen: Ch Magic Hunter’s Miss Joanna Weston, som var datter av min Ch Airescot Aspects Of Love, og som jeg hadde gleden av å handle gjennom mange år, står også som noe helt spesielt for meg.

 

Er det en opplevelse med hjortehunder du husker spesielt godt? En historie du aldri glemmer?

Den største opplevelsen jeg har hatt er da jeg vant gruppen og ble BIS 4 på NKK Norsk Vinnerutstilling 1999 med Int Nord NL Ch Xeleste Xhawdo of Dirty Mind. Det var fantastisk å få løpe inn i den store ringen i Spotlight til musikk av Queen «We are the Champions», – bare hun og jeg, til Best in Show 4 på denne prestisjetunge utstillingen. Lykkelig er jeg over at det var en dame som hadde filmet det hele og i etterkant gav meg en video. Et fint minne om en drøm som ble virkelighet.

En historie jeg aldri glemmer er den søte historien har jeg fortalte tidligere om Airescot Phantom Of The Opera som reddet den lille musen fra å bli drept av Elite og Portia. Den er nesten for utrolig til å være sann, men det er den.

Livet med hjortehunder har vært en berikelse. Det har gitt meg mange gode venner og bekjentskaper i Norge og i utlandet, brakt meg rundt i Norge og mange andre land. Det har vært lærerikt, utviklende og har gitt meg mange uforglemmelige opplevelser.

 

I 1991 ble jeg valgt inn i Hjortehundutvalget i Norsk Myndeklubb, hvor jeg fremdeles har verv. Jeg har også hatt gleden av å sitte i styrelsen i den svensk norske Hjorthundklubben, og vært medredaktør i medlemsbladet Hjorthunden noen år.

 

Jeg vil rette en stor takk til Nenne Runsten, Liv Vogt Johansen og Brit Sørum som fra første stund åpnet sine hjem for meg, delte sin kunnskap og har latt meg ta del i deres liv som oppdrettere og utstillere. Uten dem hadde jeg ikke utviklet den store kjærligheten jeg har til denne fantastiske rasen.

Hjortehundene jeg har i dag er Nord Uch NV-04 Magic Hunter’s Nick Rowan 11 ½ år og N S Uch SV-08 Pawky Pact Parker of Dirty Mind 7 ½ år. Unge,vakre Dannie mistet jeg med stor sorg  så altfor tidlig.