Vi presenterer Terje Holm-Nilsen som har hatt rasen siden 1991, og er en aktiv oppdretter med mange championer på merittlisten.

Hvordan ble du kjent med Skotsk hjortehund som rase?

Min første hund var en Old English Sheepdog som jeg anskaffet meg i 1972. Under oppveksten i Oslo bodde jeg i leilighet, og hund var til min store sorg ikke tillatt. Men så snart jeg fikk mitt eget sted å bo, flyttet OES’en inn.  Og det gikk ikke lenge før jeg hadde to. I 1974 kom mitt første kull, og så var det gjort.  Det ble mange kull med OES og senere Briard og Petit Basset Griffon Vendeen. Av forskjellige årsaker begynte jeg på 80-tallet å ”lete” etter en ny, stor rase. Det kom kuperingsforbud og OES’en ble på en måte ødelagt for meg.  Det skal heller ikke stikkes under en stol at daglig børsting av fem utstillingshunder holdt på å ta knekken på meg og rygg. Briarden er en svært aktiv hund, og daglige ulykker med barna som ble løpt over ende, gjorde vel at jeg skjønte at dette ikke hadde vært noe lurt valg.  Basset Griffon Vendeen’en viste seg å ha et jaktinstinkt og evne til å rømme som jeg ikke klarte helt å takle. Så etter at Twinriver’s Fidele hadde hoppet ut av vinduet og vært i sikksakk på den sterkt trafikkerte Hortensveien i tre dager, ble avgjørelsen tatt om å la henne flytte til en oppdretter i Sverige som brukte sine hunder aktivt til jakt. Så jeg var på leting….  Den skotske hjortehunden møtte jeg for første gang på Crufts.

Når fikk du din første hjortehund? Var det en spesiell grunn til at du valgte akkurat denne rasen?

Besøk hos Joyce Bond og sønn Anders får hilse på Mable (Regalflight Grey Gown)

Etter gjentatte besøk til Crufts, ble jeg mer og mer betatt av den skotske hjortehunden.  Det var noe med denne store, fredlige hunden og dens eiere. Ikke et bjeff, vennlig, avslappet prat rundt ringen og fullstendig fravær av gull og glitter.  Jeg bestemte meg for å ta kontakt med rasens ”grand old lady” Miss Anastasia Noble på Ardkinglas i Skotland.

 

Det gikk ikke lenge før et besøk der ble realisert. Under oppholdet der lærte jeg om hvordan Miss Noble levde med sine hunder, fôring osv. Det hele fascinerte meg og avgjørelsen ble tatt der og da, skotsk hjortehund var rasen for meg, og jeg ville gi hundene mine et liv så nært opp til det livet hundene hadde på Ardkinglas som mulig.

 

Jeg ble etter hvert en god venn av Miss Noble selv om jeg lenge var ”Mr Nelson, are you that German boy?”  Jeg ventet tre år på en valp fra Ardkinglas før Miss Noble ringte meg (dette var i 1991 og vi bodde i London på den tiden) og fortalte at nå var det et kull etter to Ardkinglas hunder hos Regalflight kennel, og hun anbefalte meg å få en tispevalp derfra (Regalflight Grey Gown).  Det gikk heller ikke lenge før hun ringte igjen og fortalte at det var en hannvalp hos Kilbourne som ville passe utmerket til denne tispen.

 

 

 

Valpen var etter GB CH Rosslyn Dagger og GB CH Kilbourne Ruby (to av mine favoritthunder) og det gikk ikke lenge før også Kilbourne Valentine (Magnus) var i hus.

Det viste seg at Miss Noble hadde gitt meg gode råd.  Mable og Magnus produserte mitt A-kull hvor det var en rekke championer, deriblant Julie (Baylind Anchovy) som etter hvert også ble årsbeste i Norge.

Siden har det gått slag i slag og 33 Baylind-championer har det blitt etter hvert.

 

 

Hvilke kvaliteter ser du på som viktigst hos hjortehunden?

Den fantastiske kombinasjonen av råskap og forsiktig vennlighet.  Den skotske hjortehunden er full av instinkter. Og det er alltid det første jeg spør valpeinteresserte om, er du klar over at hjortehunden jager? Jeg vet mange sier at deres hund ikke gjør det, men det er en bryter der oppe i det vakre hodet, og blir den først slått på, ja da kan ingenting stoppe det som skjer…  Men en vennligere og roligere og mer trofast kamerat er det ikke mulig å finne.  Og så tiltrekker hjortehunden seg flotte mennesker. Jeg har gjennom mitt liv med hjortehund fått mange gode venner over hele verden…

Hvor viktig er det at de opprinnelige egenskapene bevares?

For at en hjortehund skal være en hjortehund, er det jo viktig å bevare de opprinnelige egenskapene. Den skotske hjortehunden kan jo ikke lenger brukes til jakt, så for de fleste er vel selskapet og det aristokratiske utseende det viktigste.  Det er derfor uhyre viktig at man tar vare på det gode gemyttet som hjortehunden er kjent for.  De fleste hjortehunder elsker jo å jage, og kan de ikke få løpe fritt i skogen eller på stranda, er jo Lure coursing en mulighet.

Hva synes du om dagens hjortehunder? Er de rasetypiske? Hjortehundens utvikling i Norge sammenlignet med andre land?

Det finnes mange vakre hjortehunder i dag, og kvaliteten i Norge er helt på høyden med det jeg har sett i Europa ellers.  I Norge har vi mange hunder med gode bevegelser, noe jeg ser på som mer og mer viktig.  En hjortehund skal ikke trippe, men bevege seg med kraft og godt steg. Noe vi må jobbe med, er fronter og overlinjer for vi har for mange som er steile i fronten og flate i overlinjen.  For meg har det alltid vært viktig at hundene har tilstrekkelig lange overarmer og gode frambryst.  Men en hjortehund skal ikke være for ekstrem, og for meg er rasen i hjemlandet forbildet.  Dessverre begynner vi å se kanadisk og amerikansk påvirkning i Europa, nesten svarte hjortehunder med svært lite pels.  Standarden sier ”ragged appearance” og for meg blir disse svarte hundene raseutypiske.

Du har et kennelnavn – Baylind – er det en historie bak navnet?

Jeg søkte først om Barnyard, men det var brukt i Holland.  Søkte deretter om Barnaby, men det ble klagd på fordi det fantes en kennel i England som het Barnolby.  Jeg hadde et kull i valpekassen på den tiden og ønsket et kennelnavn. Jeg har alltid vært glad i planter.  I vinterhagen hadde jeg et vakkert laurbærtre, og på hytta vokste verdens vakreste lind…  Så i desperasjonens stund valgte jeg de to, bay og lind, og godkjennelsen kom : Baylind

Du har hatt mange valpekull – hva legger du vekt på ved valg av avlshann?

Første punkt er alltid gemytt og helse.  Deretter ønsker jeg en hannhund som kan tilføre valpene noe som kunne vært bedre på tispen.  Men det er viktig å ta vare på tispens gode egenskaper, så har f. eks. tispen et godt frambryst, prøver jeg å finne en hannhund med det samme, men som også har bedre vinkler bak hvis det er det jeg skulle føle at tispen trenger.  Ellers går det mye på intuisjon og at det er noe spesielt ved hannhunden.

Spesielle råd til folk som vurderer å skaffe seg en så stor hund som hjortehund?

Bortsett fra det jeg allerede har vært inne på om hjortehundens egenskaper, pleier jeg å si at hjortehunden er en hund for spesielt interesserte.  Men er man villig til å ta de forhåndsregler som må tas når man har en så stor jagende hund, kan man ikke bedre selskap få.

Hvor mange utstillingschampioner har du hatt?

Siden 1992 har jeg hatt 20 championer i hus. Det har vært hunder fra Kilbourne, Stranwith og eget oppdrett.

Har du drevet lure-coursing med hundene?

Sammen med Ivar Kvaale og Steinar Mathisen var jeg med å starte opp Lure coursing i Norge.  Svenske lure coursing dommere var med på å lære oss opp til å kunne gi Lure coursing lisens, og vi fikk ta utgangspunkt i det svenske regelverket når vi skulle utarbeide regler for NKK.  Ivar og Steinar fortsatte og utdannet seg til dommere, men personlig fant jeg at det tok for mye tid å kjøre lure maskinen etc. og at egne hunder fikk for lite glede av lange dagers arbeid.

Hvilken hjortehund er din favoritt gjennom tidene? (ikke nødvendigvis eget eie eller oppdrett)

Skal jeg velge en, må det bli GB CH Kilbourne Ruby, det vakreste jeg har sett.  Jeg er svært glad for å ha henne i mine linjer.

 

Men jeg kan ikke la være å nevne en annen hjortehund som har gjort utrolig stort inntrykk, nemlig Airescot Gillian Lynne.  Hun er søster til Airescot Andrew Lloyd Webber som var far til mitt C-kull og produserte Baylind Cinema som to ganger ble BIS for engelske dommere på den norske specialen.

Er det en opplevelse med hjortehunder du husker spesielt godt? En historie du aldri glemmer?

Ja, jeg har en episode som aldri vil slippe tak.  Vi var på vei til England med to hunder som skulle flytte til Kilbourne, Baylind Gene og Baylind Gail.  Vi hadde stoppet i Hamburg for natten, og fra hotellet så vi et fantastisk jorde som ville være ideelt for litt hundelufting.  Vi bestemte oss for å slippe dem slik at de kunne få løpe litt, og i det vi slapp begge, så vi til vår store forskrekkelse at jordet var fullt av kaniner.  Begge hundene satte av gårde i full fart etter kaninene, hoppet over gjerder og ut over trafikkerte veier og var dønn vekk.  Jeg har aldri i mitt liv vært så sikker på at noe var mistet for alltid.  Men etter 20 minutter kom begge tilbake og var igjen i full kaninaktivitet.  Etter flere minutter klarte vi endelig å få tak i dem, og det ble siste friluft på den turen!

Det sies at når du først har fått en hjortehund, blir det snart to. Hvor mange har du?

Pr i dag har jeg seks voksne og to valper hjemme, samt en voksen hund i Kroatia.  Siden 2004 har jeg hatt et svært godt samarbeid med Drazen Paradi i Kroatia, og han sameier nå de fleste av hundene mine.  Drazen er flink til å vise hund og gir hundene et fantastisk liv i det nordlige Kroatia når de er der.  Han er også en flink skulptør, noe mange etter hvert har fått glede av her hjemme og ellers i verden.

Så han viser hunder for meg, og jeg formidler skulpturer for han og det har blitt mange fine utstillingsturer i Europa til hygge og nytte.  Neste hund som flytter ned er Baylind Moe og slutter seg til rekken Hamsun, Ibsen og Kielland

 

 

 

Hvis du skulle beskrevet hjortehundens personlighet med noen få ord, hva ville du sii?

Rå, ja, men verdens beste, vennligste og mest trofaste venn.