Vi presentere Ane Lid Lerheim, som har levd tett med rasen i mange år og som tilbrakte et helt år på Ardkinglas-kennelen i det skotske høylandet.

 

 

Hvordan ble du kjent med skotsk hjortehund som rase?

Vi hadde alltid mynder hjemme. Mest borzoier. Så kom jeg til å lese Nora Hartleys bok The Deerhound. En liten bok fra 1955, skrevet av en livslang hjortehundentusiast. Siden er der kommet flere bøker, men dette er rasens bibel! Jeg ble tent på skotsk historie, leste stamtavler, portretter og intervjuer med de kjente oppdretterne, ikke minst synes jeg Nenne Runsten traff det helt spesielle og sjarmerende med rasen.

Var det en spesiell grunn til at du valgte nettopp denne rasen?

Mitt hundeliv hadde truffet sitt spor. Denne store ujålete mynden med sin raggete ro og sitt vennlige vesen synes å ha vandret ned gjennom hundreårene med alle sine kvaliteter i behold. Den er like rask og robust ute, som den er rolig og godmodig inne. Samarbeidsvilling til alle tider, og med et blikk så mykt og vennlig at du ikke finner maken hos noen annen rase!

Men hjortehundvalper sto ikke i kø på 80-tallet. Det gikk tre år før jeg kunne hente Robin (Airescot Mester Laurentius), hos Nenne og Petter på Øvre Vang Gård. Dette kullet var helskotsk: Nenne hadde tatt inn GB Int Nord Ch Ardkinglas Xotic som var gravid med GB Ch Ardkinglas Agag. Begge fra den legendariske Ardkinglas-kennelen i Skottland.

Robin var ikke den friskeste av hunder og absolutt ingen utstilingshund, men han hadde et gemytt som savnet sidestykke. Han var ekstremt medsnakkendes, godtok alt på to og fire bein og kunne gå løs alle steder. Men jaktlyst manglet han – sto bare og skakket på hodet når harene spratt rundt på hyttetunet!

Robin hadde vakre og myevinnende søsken: Int & Nord Ch Airescot Absalon, Int & Nord Ch Airescot Airescot Martin Beyer, Int & Nord Ch Airescot Gillian Lynne, Int & Nord Ch Airscot Andrew Lloyd Webber.

Litt om ditt opphold på Ardkinglas.

Med en stadig større appetitt på rasen, dro jeg til rasens hjemland, Skottland. Et helt år var jeg på Ardkinglas-kennelen i det skotske høylandet hos Anastasia Noble. Det var et tøft liv, og Tasia en tøff dame. Men for meg var hun rene døråpneren, til rasen og til hjortehund-miljøer verden over. Som så mange av de gamle engelske oppdretterne hadde Tasia levd med og for rasen hele sitt liv. Det meste jeg kan om hjortehund har jeg lært av Tasia. 30 hunder med smått og stort tok hjertelig i mot meg på Ardkinglas. Hadde jeg ikke falt for rasen før, så gjorde jeg det nå! Her var alle alderstrinn, fra 4 uker til 14 år. Mange av Tasias hunder vil jeg huske resten av mitt hundeliv, de var store personligheter. Ikke så velbørstet og striglet som de fleste vi møter her hjemme, men de var glade, vennlige og spreke. De aller fleste også svært lydige. I disse hundepsykologiske tider må jeg nevne hennes sterkest hjelpemiddel i oppdragelsen: En dask over baken med en sammenrullet avis.

 

Tasia bodde i portnerboligen på godset (så lenge broren levde, bodde hun i hovedhuset, 140 nydelige rom tegnet av den kjente skotske arkitekten Sir Robert Lorrimer). Hundene holdt til i romslige kennelhytter, men Tasia hadde alltid valpene inne, pluss en innehund, som oftest GB Ch Ardkinglas Val, en stor flott tispe, men helt uten jaktlyst. (Genene? Hun var tante til min Robin).

Alle hundene skulle ha to turer daglig, i fri fart gjennom de store områdene som hørte til godset; sletter, skoger, fjell ned til fjorden Fyne. Jeg tok vanligvis med fire og fire i slengen. Fôringen gikk også i 2 omganger: Slakteavfall, egg og geitemelk, noe tørrfôr. Tasia la ned mye omsorg og arbeid på valpene. Det fikk hun bevis for når hun mange, mange år etterpå møtte Ardkinglas-hunder ute i verden. De kjente henne igjen og viste den største glede. Hun var utrolig glad i hundene sine og de i henne.

Hvor viktig er det at de opprinnelige egenskapene bevares?

Kvalitetene har vi vel vært inne på? Skal de bevares, må vi være trofast mot standarden og velge de beste hundene for videre avl. For over 100 år siden sto fart, stamina og mot i fokus for rasen. Jeg ville nok sette gemytt øverst på listen. Uten nettopp dette godmodige gemyttet tror jeg ikke rasen ville overlevd. I dag, mer enn noen gang, er det nødvendig med gemytthensyn for en så stor og sterk hund. Rasen har holdt seg stort sett uforandret i uminnelige tider. Siden vi er så tilfreds med rasen i dag, har vi ansvar for å bevare de beste kvalitetene. I en tid med restriksjoner i alt hundehold, er det ikke lett å dyrke en hund med kraftige jakt – og løpsinstinkt. Hjortejakten er en saga blott, coursing etter hare likeså. Kanskje vi ikke bør henge oss altfor sterkt opp i egenskaper som kreves for dette? Kraften og farten tar vi vel best vare på ved å la de hundene være meste mulig løs i terrenget.

 

Du har et kennelnavn – St.Finnian – er det en historie bak navnet? Kennelnavnet er helgenen St.Finnian, St.Columbas læremester. St. Columba var den første som kom til Skottland fra Irland til øya Iona. Det var ikke lett å finne et navn som ikke allerede var tatt i bruk i FCI. Jeg ville gjerne ha noe med Skottland og historien til landet. Robin er oppkalt etter poeten Robbie (Robert) Burns. Både Iona og Gigha er øyer på vestkysten av Skottland. Fingal er fra myten og stedet Fingals cave på øya Staffa.

Du har hatt valpekull – hva la du vekt på ved valg av hannhund?

Jeg prøve å sette valper på min nydelige og trivelige tispe Gigha (N ch NV-10 Troon Julia Cecaris) uten hell. Nå var siste sjansen. Jeg valgte en hannhund jeg likte, GB Ch Greyfriars Gillie of Beardswood fra kennel Beardswood i England. Han er utstillingschampion til liks med fieldchampion. Jeg husket Tasia: Vi må ikke lage pyntedukker av hjortehunden. Den skal helst være like god i terrenget som i utstillingsringen. Dessverre ble det bare 2 valper: St.Finnian Donna og St.Finnian Dee.

Spesielle råd til folk som vurderer å skaffe seg en så stor rase som hjortehund?

Treff så mange hjortehunder du kan; på utstilling og enda bedre, hos oppdrettere. Sørg for at du vet mest mulig om rasen, også det negative. Det er ingen langlivet rase og den har sine sykdommer. Noen ganger blir ting dyttet under teppet. De krever ikke store plassen innendørs, men de trenger å få løpe løs ute, to turer daglig. Hjortehunder avfinner seg med det meste: En liten hundegård bak garasjen, en eier som ikke har tid til å gå tur. Men de blir så triste, så triste. Du må være sikker på at det er denne rasen du vil ha og kan ha.

 

 

Hvor mange utstillingschampioner har du hatt?

Gypsy (N ch Nelungaloo Gypsy) fra Virginia og Kevin Hawke, Australia.

Foggy (N ch Magic Hunter Dr Albert) fra Brit Sørum, Norge.

Iona (N ch Iona Ivory Inverary Of Dirty Mind) fra Koert Hesseling og Lammert Stoker, Nederland.

Gigha (N ch NV-10 Troon Julia Cecaris) fra Liv Vogt Johansen, Norge.

Fingal (Baylind Bran) fra Terje Holm-Nilsen, Norge, som hadde alle kvaliteter, men døde av magedreining, før han rakk championatet.

 

 

 

Har du drevet lure-coursing med hundene?

Nei, og det kommer jeg nok ikke til å gjøre heller. Har inntrykk av at det går mye i venting og aggresjon? Jeg rakk å være med på coursing i Skottland og England før det ble ulovlig. Svært ambivalent på forhånd, men må innrømme at jeg ble fascinert av hundenes intelligente innsats!

Hvilken hjortehund er din favoritt gjennom tidene?  

Når jeg tenker på hjortehunder jeg har kjent, mine egne tre tisper: Gypsy, Iona og Gigha, den ene vakrere og klokere enn den andre. Og Tasias hunder som jeg ble så veldig glad i gjennom året på Ardkinglas! Men ROBIN tar kaken, tror jeg – etter 8 år med hans store personlighet og fantastiske gemytt, fantes ikke tvil i min sjel: Det måtte bli Skotsk hjortehund resten av livet….

Er det en opplevelse med hjortehunder du husker spesielt godt? En historie du aldri glemmer?

Gypsy var nyoperert og lå utslått i biabädden sin. Foggy står lenge stille og betrakter henne. Så fyker han ned i kjelleren og kommer opp med yndlingsleken sin og slipper den opp i sengen hennes. Det var den beste trøst han kunne gi.

En annen rørende historie: Jeg besøkte Tasia etter flere års fravær. Flere av de kjente og kjære hundene var blitt gamle, de lå i solen utenfor kennelhytten, men hoppet i overstadig glede så fort de hørte stemmen min. Plutselig gikk Ardkinglas Quicksilver inn og hentet ut Ardkinglas Henrietta, som nå var blitt døv.

Har det skjedd noe med populariteten til hjortehund gjennom de årene du har drevet med rasen? Skulle du ønske at flere fikk øynene opp for den?

Langsomt, men sikkert blir der flere av oss. Gjennom sitt behagelige vesen ”smitter” disse hundene. OK så lenge omtenksomme folk får øynene opp for rasen, men noe motehund håper jeg at den skotske hjortehunden aldri blir!

Det sies at når du først har fått en hjortehund, blir det snart to. Hvor mange har du, og hvorfor synes du det er fint å ha flere enn en?

Rasen gir så absolutt mersmak. Pt har jeg 3. Med nok tid og økonomi ville jeg gjerne hatt flere… Men bortsett fra hva jeg måtte føle, trives hundene nydelig med hverandre. De er jo flokkdyr.

Hvis du skulle beskrevet hjortehundens personlighet med noen få ord, hva ville du si?

VENNLIG  – BEHAGELIG – VAKKER